Grunnleggeren Iver R. Eide vokste opp på Eide, men reiste som 18-åring til Hamar i steinhuggerlære og ble senere steinarbeider ved jernbanen. I 1904 brant Ålesund og det ble bestemt at byen skulle bygges opp igjen i et ikke brennbart materiale.

Det ble arbeid i Ålesund og Iver R Eide og hans steinhuggerkamerater dro dit. Mens han var der fikk han høre at på Visnes i Eide lå det store fjell av både hvit og kulørt marmor. Dette var nær sjøen og med god dybde og havneforhold. Han fikk bygselkontrakt med samtlige teigeiere mot sjøen og kontrakter på levering av ferdighugget stein. Slik startet steinindustrien i Eide i 1904.

Det ble hugget bygningsstein til flere store bygg av marmoren fra Visnes. Ålesund kirke, Rønneberggården i Ålesund og Bondeheimen i Trondheim er noen av dem. Flesteparten av de ansatte var fra Eide og omegn. I 1910-1911 gikk det hele i stå og alt ble solgt på tvangsauksjon. Iver R Eide og steinhuggerlaget som var med å starte opp på Visnes, dro på arbeid ved jernbanen igjen. Etter en ulykke i Kyllingtunellen i Romsdalen tok han elementærskolen og fikk arbeid som oppsynsmann ved et større kalksteinsbrudd på Mosterhamn.

To av de som eide teigene i Ramsvika på Visnes ville selge. Bykselsretten hadde Iver R Eide fremdeles. Han fikk kjøpe teigene og to av sønnene hans reiste til Visnes og startet opp. Det var Olav og Karl, 20 og 18 år gamle.

I samarbeid med sin far tok de til med arbeidet å utvide kaiområdet og å lage en kalkovn. Kalken ble brent i ovn og ble brukt til jordbrukskalk. Brentkalk reagerer med væte, den begynner å leske og det utvikles varme i denne prosessen. Brent kalk kan derfor forårsake brann om den ble utsatt for vann. Dersom den blir lesket, dvs tilsatt tilstrekkelig med vatn i kontrollerte former, koker den ut og blir ufarlig under lagring. Arbeidet med brentkalken var ofte smertefullt på grunn av denne leskingsprosessen.

Svett hud og rennende neser satte i gang prosessen og lagde dype sår i huden. Ovnene måtte ikke slukke, og å fyre på kalkovnene ble en del av helger og høytider. Et lager med brent kalk brant opp i 1923. I et uvær trengte regn inn gjennom den sparsomme bordkledningen og kalken tok til å leske. Det var kalk som skulle selges utover våren og det var selvsagt ikke assurert.

Steinhuggeriet kom også i gang på denne tida. Ferdig hogd stein ble levert til Trondheim for sliping, skrifthugging og polering. Etter en tid ville bedriften i Trondheim slutte sin virksomhet. Folk derfra lærte opp folk ved Visnes i kunsten å hugge, polere og slipe steinene selv. Etter produksjonen av steinmonumenter ble 85% restavfall. Dette ble brukt til korning og kalkmel.

Det var dårlige tider i landet etter første verdenskrig. I den forbindelse ble det lagt ut bureisningsbruk i området. Landbruksselskapet betalte for kalk på et antall mål jord for bureisere. Prisen VKM fikk for kalken var liten, men det var etter tiden et stort kvantum som skulle leveres.

Først i 1934 ble det arbeidet bilveg fra landevegen til kaia i Ramsvika. Før den tid hadde all levering foregått per båt. Nå kunne lastebiler tas i bruk, og de første tok lass på 3 tonn.

Det var flere som drev steinhuggeri i Eide på denne tiden. Det var også startet opp kalkbrudd på Nås og på Langnes. Det var et godt samarbeid mellom bedriftene. På steinhuggeriet hos VKM ble marmoren hugget fra eget brudd. De andre steinhuggeriene i distriktet kjøpte marmorblokker fra Nås og Langnes. VKM hadde også steinbrudd på Sunnmøre, der det ble hentet svart gabbro. Fra Larvikdistriktet ble det per båt hentet syenitt og labrador.

Under krigen stoppet arbeidet ved bedriften så godt som opp. Det var dramatikk på Visnes våren 1940 da gulltransporten søkte ly for bombingen ved Ramsvika. Driva som skipet het kjørte seg på grunn og reddet seg unna bombene. Da floa kom fikk mannskap og bygdefolk henne av grunn og skipet kunne dra videre med den verdifulle lasten.

I 1946 ble det slutt på steinen i bruddet nede ved kaia og uttaket ble etter hvert flyttet opp i hovedforekomsten i fjellet. Ettersom det skulle tas ut marmor i fjellet måtte det også bygges veg. Dette var både kostbart og arbeidskrevende. Brentkalken fikk dårligere kvalitet av steinen fra det nye bruddet. Dette ble utslagsgivende til at denne delen av bedriften ble lagt ned.

Strømmen kom i 1950, men det var lite utstyr som kunne utnytte nyvinningen. Lasting på båter foregikk fremdeles for hand.

Steinhuggeriet ble i 1951 lagt ned for en tid. Det var fordi utsiktene for salg av kalkstein var gode, samtidig som det var slutt på egen marmor til monumenter. Steinhuggeriet ble aldri startet opp igjen. De andre steinhuggeriene i Eide fortsatte med innkjøpt råstein.

Hustad Kalk i Fræna gikk inn et kompaniskap med det sveitsiske storkonsernet Pluss Staufer, og i 80-årene begynte de å kjøpe kalk av de omkringliggende kalkbruddene for å få nok til fabrikken som ble bygd i Elnesvågen. Kalken blir brukt til bestrykningsmasse for papirindustrien.

Eklogitten som ligger over marmorforekomsten var tidligere et avfallsmateriale, men den blir nå tatt i bruk. Eklogitten har svært høy egenvekt og er blant annet brukt som ballastmateriale på Øresundbruen. Lokalt blir eklogitten også benyttet til veggrus og singel.

 På 90-tallet kom fjerde generasjon kommet inn i ledelsen. Mange av de ansatte er også slektninger av grunnleggerne Karl og Olav. For å opprettholde arbeidsplassene for de 25 ansatte må det stadig satses på å utnytte både marmor og eklogitt. En utfordring i dag er å få innpass i et europeisk marked der de store er veldig store. Selv om Visnes Kalk er en stor bedrift i lokalsamfunnet er den liten i denne sammenhengen.

Ivar og Egil Eide, sønner av Olav og Iver og Karstein Eide sønner av Karl begynte å arbeide i VKM etter hvert som de ble gamle nok til å greie å gjøre nytte for seg. I 1964 ble bedriften til aksjeselskap med et styre av bestående av Karl og Olav og de fire sønnene. Etter hvert tok sønnene over ledelsen i bedriften.

Etterspørselen etter kalkstein økte. Det kom inn flere kjøpere, også fra Sverige. De tre kalkbruddene på Eide fortsatte med samarbeidet. Papirindustrien brukte kalk til bleikeprosessen av papirmasse. Smelteverkene i Thamshavn og Svelgen ble også betydelige kunder.

Den tekniske utviklingen kom for fult på 60-tallet. Dette førte til reduksjon av antall ansatte. I 1970 ble det installert grovknuser i fjellet og i 1972 ble det bygd korningsanlegg.

På slutten av 70-årene hadde Norcem mangel på stein med høg kalkkonsentrasjon. De bidro til å bygge ut VKMs kaianlegg og en sjakt med transportband i fjellet. Visnes leverte en del kalksobb til Slemmestad og Brevik. Men så fikk Norcem kjøpe gruva til Hydro og det ble ikke levert mer fra Visnes.

I dag anvendes kalken fra Visnes til mange formål. Eksempler på dette er papirindustrien, jordbruk, vasskalking, tilsats i dyrefor, hvitt tilslag i murstein for bygningsindustrien i Europa, rensing av drikkevatn og som blåsesand for skånsom rengjøring. Det er marmoren sin stabile kjemi, hvithet og den mekaniske styrken som er hovedegenskapen som blir utnyttet. Notre Dame i Paris er blitt sandblåst med marmor fra Visnes. Marmoren er så svak at den gjør minimal skade på den opprinnelige steinen i katedralen, men den er sterk nok til å greie å rense bort forurensning.

Forekomsten blir i dag avbygd fra toppen og ned. Dette gir en sikker drift med lave høyder i bruddet og en miljømessig gunstig avbygging av forekomsten. Ettersom nivåene i dagbruddet blir drevet ut, blir terrenget rundt jevnet og tilsådd slik at gjenvekst kommer i gang.

Likevell er det store naturinngrep i et såpass stort uttak. Under reguleringsplanprosessen i 1997-1999 ble det bygd opp store støyvoller rundt bedriften. Flere bolighus ble innløst og store tilleggsarealer ble kjøpt av VKM.

På 50-tallet var det så og si et steinhuggeri rundt hver sving i Eide. I dag er enhetene større og færre. De andre to kalkbedriften på Eide, Naas Kalksteinsbrudd og Langnes Marmorbrudd, er også fortsatt i full drift. Steinindustrien med 3 kalkbrudd og 16 bedrifter som driver med bearbeiding av stein har per år 2000 ca 170 ansatte. I tillegg kommer ringvirkningene fra disse basisvirksomhetene.